Om ortosefaget

Det første funnet av ortoser er frakturortoser funnet på mumier fra cirka 3000 år f. Kr. (i Egypt?). 370 år f. kr. beskrev den greske legen Hippokrates frakturortoser i detalj. 1100 år e. Kr. inngikk ortoosetilpassing i medisinsk utdanning på en medisinsk skole i Bologna i Italia.

I 1510 - 1590 skrev kirurgen Apare bok om ortopediske hjelpemidler. På 1600 - og 1700 - tallet begynte kirurger å bli opptatt av ortoser, funksjonsteorier og beskrivelse av ortoser. Etter 2. verdenskrig og frem til 1970 var det store fremskritt innen protesefeltet, men ortoser hadde en tendens til å bli nedprioritert innen rehabilitering og ortopedi.
Etter 1970 har det blitt fokusert veldig på tverrfaglig teamarbeid innen rehabilitering av ortosepasienter.
Også innen ortoser var de første som laget hjelpemidlene smeder, våpensmeder, andre nevenyttige håndtverkere og pasienten selv, og materialvalget var metall, tre og lær.
På 1700 - og 1800 - tallet ble ortoser masseprodusert og solgt gjennom kataloger. Polioepidemien rundt 1950 spilte en stor rolle når det gjaldt utviklingen av ortoser. Det var mange av de poliorammede som hadde bruk for et hjelpemiddel.
Rundt 1970 ble flere nye teknikker og materialer tatt i bruk innen ortosetilvirkningen. I dag bruker en fortsatt mye metall i ortoseproduksjonenen, men ulike plastmaterialer er også blitt tatt i bruk.
Det finnes utallige ulike ortoser og det kommer stadig nye design på markedet. Når en jobber med tilpassing av ortoser er det viktig å stadig holde seg oppdatert, slik at en til enhver tid kan gi ortosebrukere det beste på markedet.